Lifjell

Mandag, dagen etter vi kom tilbake til skolen etter frihelg, var begynnelsen på den første rene linjeuken. Klassen skulle bruke de neste fem dagene på en fjelltur i nærområdet. Vi reiste etter lunsj til en plass like nord for sentrum av Seljord, hvor det forøvrig hadde vært dyrsku helga i forveien. Uansett ble vi plassert på en parkeringsplass litt oppi fjellet noen hundre meter lavere enn tregrensa. Herfra skulle vi de neste dagene bære oss opp over fjellet til vi kom til Jønnebu, som ligger like ved den mest kjente turistattraksjonen i området, hvis man ser bort fra epletrærne, Sommarland i Bø. Hvor høyt eller lavt over bakken vi var på parkeringsplassen vet jeg ikke, men planen var i hvert fall at det høyeste punktet på turen skulle ligge på litt over 1200 m.o.h.

Vi startet på den grufulle veien oppover, 16 stk, fire gutter, 10 jenter, en lærer og en stipendiat. De første kilometerne var nemlig ganske bratt oppover, og jeg må innrømme jeg var litt negativt innstilt til tur de første dagene. Vi kom oss i hvert til slutt opp bakken og fortsatte på en litt krunglete sti fram til vannet vi skulle ligge ved. Eller egentlig skulle vi sove på et nes litt lengre borte, men der blåste det en del, så vi valgte å legge oss på en litt lunere plass, selv om det blåste en god del der også. Etter en helt grei middag med fiskekaker og makaroni på primusen, lekte vi en del gode gamle barneleker før vi la oss. Det hadde på den tiden det tok å mørkne til å bli helt mørkt rukket å begynne å regne, og med tanke på at det var litt kaldt og tegn til litt frosne regndråper, fryktet vi det verste utover natta.

Dagen etter skjønte vi at det kanskje var like greit å være forberedt på det, for ja, da vi hadde stått opp og spist havregrøt til frokost i ganske blaut regnvær, så begynte det selvfølgelig å snø. Heldigvis la det seg ikke på bakken, men man kunne likevel se at teltene etter hvert ble litt hvite. Planen med å bestige toppen på over 1200 meter gikk dermed i vasken, og vi ble sittende i teltet og spille Amerikaner utover dagen. De andre teltene tror jeg sov. Da klokka nærmet seg halv fem på ettermiddagen fant vi ut at vi måtte videre og med fortsatt litt regn i lufta, i tillegg til et godt og tykt tåkelag på toppen, tror jeg det var en riktig beslutning og bare labbe videre til dalen vi skulle sove i neste natt. Regnet roet seg utover dagen og da vi kom fram var det bare litt småregn i lufta av og til. Vi brant et fint bål, spiste meksikansk tomatsuppe med pølser i, og hadde det egentlig veldig koselig, selv om jeg begynte å bli litt dårlig.

Onsdagen var den dagen vi skulle gå lengst, med litt over 10 km labbing i gjørme, myr, sauedritt, stein, vann og annen fin natur, med blandt annet to ganske så gode motbakker, og med tanke på at jeg bare ble dårligere denne dagen, var jeg mildt sagt ikke veldig klar for denne turen. Men for å komme hjem måtte jeg gå og selv om det gikk veldig seint til tider, så kom jeg meg heldigvis til slutt fram hvor vi møtte Friluftsliv-linja, og for første gang på turen opplevde vi til og med bittelitt dekning på mobilen! Denne dagen var heldigvis været finere og utover dagen opplevde vi faktisk litt sol, så dagen endte godt med nok et fint bål.

Sammen med friluftslivklassen reiste vi dagen etter opp på Øysteinnatten, et fjell ikke så veldig langt ifra der vi sov, men med en veldig god utsikt. Derfra kunne vi velge to veier videre. Enten kunne vi gå en liten tur over en ny topp før vi kom tilbake til leiren, eller så kunne vi ta en lengre tur over et par andre fjelltopper. Alle guttene (fire på FBI og to på Friluftsliv), to jenter og de to lærerne, valgte den lange turen. Jeg syntes nemlig jeg måtte utnytte formen som mildt sagt var ganske mye bedre enn dagen i forveien. Jeg var nemlig mer sliten i kroppen før vi begynte å gå på onsdagen enn etter alle fjelltoppene på torsdagen. Dessverre gikk det fine været som hadde fortsatt på torsdagen gått over til utrolig tett tåke og etter hvert regn. Denne natta sov vi samme plass som natta i forveien.

Dagen i dag brukte vi på å pakke ned teltet og komme oss ned til minibussen som skulle frakte oss tilbake til Sagavoll. Regnet fortsatte å dette ned og vi var en blaut, skitten gjeng som satt i minibussen, samtidig som en Friluftslivgutt fant ut han skulle gå de to milene hjem med den 24-kgs sekken sin på ryggen. Konklusjonen min etter turen er at det hjalp ikke med alle labbeturene forrige skoleår, jeg blir fortsatt fort sliten etter å ha labbet et stykke.